Paul Boddie's Free Software-related blog

Paul's activities and perspectives around Free Software

Når sannheten kommer frem

For noen måneder siden skrev jeg om avgjørelsen foretatt av ledelsen til Universitetet i Oslo å innføre Microsoft Exchange som gruppevareløsning. I teksten viste jeg til kommentarer som handlet om Roundcube og hvorfor den løsningen ikke kunne brukes i fremtiden hos UiO. Nå etter at universitetets IT-avdeling publiserte en nyhetssak som omtaler SquirrelMail, får jeg muligheten til å grave opp og dele noen detaljer fra mine samtaler med talspersonen tilknyttet prosjektet som vurderte Exchange og andre løsninger.

Når man ser rundt på nettet, virker det ikke uvanlig at organisasjoner innførte Roundcube parallelt med SquirrelMail på grunn av bekymringer om “universell utforming” (UU). Men i samtaler med prosjektet ble jeg fortalt at diverse mangler i UU-støtte var en aktuell grunn for at Roundcube ikke kunne bli en del av en fremtidig løsning for webmail hos UiO. Nå kommer sannheten frem:

“Ved innføringen av Roundcube som UiOs primære webmail-tjeneste fikk SquirrelMail lov til å leve videre i parallell fordi Roundcube hadde noen mangler knyttet til universell utforming. Da disse var forbedret hadde ledelsen besluttet at e-post og kalender skulle samles i et nytt system.”

Det finnes to ting som fanger vår oppmerksomhet her:

  1. At Roundcube hadde mangler “ved innføringen”, mens Roundcube hadde vært i bruk i noen år før den tvilsomme prosessen ble satt i gang for å vurdere e-post og kalenderløsninger.
  2. At forbedringene kom tilfeldigvis for sent for å påvirke ledelsens beslutning å innføre Exchange.

I fjor sommer, uten å dele prosjektgruppens påstander om mangler i Roundcube direkte i offentlighet, hørte jeg med andre om det fantes kjente mangler og forbedringspotensial i Roundcube i dette området. Var UU virkelig noe som hindret utbredelsen av Roundcube? Jeg satte meg inn i UU-teknologier og prøvde noen av dem med Roundcube for å se om situasjonen kunne forbedres med egen innsats. Det kan hende at det var store mangler i Roundcube tilbake i 2011 da prosjektgruppen begynte sitt arbeid – jeg velger ikke å hevde noe slikt – men etter at slike mangler ikke kom frem i 2012 i prosjektets sluttrapport (der Roundcube faktisk ble anbefalt som en del av den åpne kandidaten), må vi konkludere at slike bekymringer var for lengst borte og at universitetets egen webmail-tjeneste, selv om den er tilpasset organisasjonens egen visuelle profil (som kan ha noe å si om vedlikehold), var og fortsatt er tilgjengelig for alle brukere.

Hvis vi våger å tro at utdraget ovenfor forteller sannheten må vi nå konkludere at ledelsens beslutning fant sted lenge før selve prosessen som skulle underbygge denne beslutningen ble avsluttet. Og her må vi anse ordene “ledelsen besluttet” i et annet lys enn det som ellers er vanlig – der ledelsen først drar nytte av kompetanse i organisasjonen, og så tar en informert beslutning – med å anta at, som tidligere skrevet, noen “måtte ha” noe de likte, tok beslutningen de ville ta uansett, og så fikk andre til å finne på unnskyldninger og et grunnlag som virker fornuftig nok overfor utenforstående.

Det er én sak at en tilstrekkelig og fungerende IT-løsning som også er fri programvare svartmales mens tilsynelatende upopulære proprietære løsninger som Fronter når ikke opp slik at problemer rapportert i 2004 ble omtalt igjen i 2012 uten at produsenten gjør noe vesentlig mer enn å love å “jobbe med tilgjengelighet” fremover. Det er en annen sak at bærekraftige investeringer i fri programvare virker så fremmed til beslutningstakere hos UiO at folk heller vil snu arbeidsdagen til den vanlige ansatte opp-ned, slik utskiftningen av e-postinfrastrukturen har gjort for noen, enn å undersøke muligheten til å foreta relativt små utviklingsoppgaver for å oppgradere eksisterende systemer, og slippe at folk må “[stå] på dag og natt” i løpet av “de siste månedene” (og her viser vi selvsagt ikke til folk i ledelsen).

At ansatte i IT-avdelingen fikk munnkurv omkring prosessen og måtte forlange at deler av beslutningsgrunnlaget ikke når frem til offentligheten. At “menige” IT-ansvarlige må løpe hit og dit for å sørge for at ingen blir altfor misfornøyd med utfallet til en avgjørelse hverken de eller andre vanlige ansatte hadde vesentlig innflytelse på. At andre må tilpasse seg preferansene til folk som egentlig burde hatt ingenting å si om hvordan andre utfører sitt daglig arbeid. Alt dette sier noe om ledelseskulturen og demokratiske tilstander internt i Universitetet i Oslo.

Men sannheten kommer langsomt frem.

Comments are closed.